News 3

På denne side: Kløftstarr funnet i Signaldalen, 2- Ny huldreblom forekomst i Alta, 3- Nytt funn av olavsskjegg i Nordreisa, 4- Ny rik fjellsolblom forekomst, 5- Marisko, første funn i Nordreisa, 6- Rikt huldreblom- sted ved Nedrefoss, 7- Altaihaukeskjegg- mer enn 1000 eksemplarer, 8- Nytt voksested for småjonsokblom, 9- Pilteristarret, Carex stylosa?, 10- Dvergtettegras, store forekomster, 11- Ny lokalitet for kvitveis i Rotsund, Huldreblom nær Storslett, 12- Litt om marinøkler



"Starret" i Nordreisa, 2018 Ivar Heggelund

Er Mejland's griffelstarr lokalitet endelig gjenfunnet?


 

Den 27. august 2018 fant Oleif Johnsen et titalls eksemplarer av griffelstarr? Carex stylosa, sterkt truet– EN i sørøstskråninga av Bálggesoaivi. Det var på en sein hjemtur så den 4. september gikk han tilbake til lokaliteten sammen med Stein Erik Lunde. De fant da hele 49 eksemplarer.




Funnet til Oleif i sørøstskråningen av Bálggesoaivi sammenfaller godt med etiketten på Mejlands funn fra1934 hvor stedsangivelsen er: "Mellom fjellene Bálggesoaivi og Fávvresvárri". Disse fjellene henger sammen via det navnløse partiet der vannet Fávvresjávri ligger.

 

Allerede 9 dager tidligere, den 18. august 2018, hadde Stein Erik Lunde funnet 15 blomstrende eksemplarer av griffelstarr i vesthellinga av fjellet Čudnogáisa ca 3 km lengre nord.

Dette var også på hjemtur seint på kvelden så det ble ikke tid å undersøke området nærmere.

I dette området har det senere blitt funnet flere nye lokaliteter og antall talte individer er over 300.

 

Grensene for de forskjellige voksestedene er langt fra klarlagt og det virker som man finner fler og fler om man bare går et stykke til. Man får det inntrykket at dette finnes det mye mer av bare man har tid å leite. Planten er ikke lett å oppdage fordi den vokser i enger med mange arter starr, gras og frytler og disse er mer tallrike. En må helst ned i gresset og sikte blant silhuettene mot lyset. En av grunnene til at dette starret er blitt oversett kan være at slike fjellenger kan fortone seg som litt monotone transportetapper når man egentlig skal opp på fjellet å registrere mer oversiktlig fjellflora.

 

Det er mange nordmenn og også svensker som i årenes løp har leitet etter griffelstarret i Bálggesoaivi området uten å finne det. 

Bilde: Fjellene Bálggesoaivi, Čudnogáisa og Fávvresvárri sett fra Avku

 

Dette starret ser ut til å være samme planten som i 2008 ble funnet i Pilteridalen, (se artikkel lengre ned på denne sida). Sammen med starrene der har vi i 2018 talt tilsammen omkring 540 eksemplarer. I bestemmelsesnøkkelen faller dette starret greit på plass som griffelstarr Carex stylosa. Mesteparten av Pilteridalen har ennå ikke rukket å blitt undersøkt på grunn av det store arealet.

 

Griffelstarr i Europa har vært et omstridt tema helt fra 1943 da Yngvar Mejlands funn i 1934 ble gjort kjent. Uansett hva det er, er en forekomst med så stort antall over så stort areal interessant

Kløftstarr (Carex holostoma) funnet i Signaldalen

2012.22.09 Stein Erik Lunde & Ivar Heggelund

 

Fra tidligere er det 2-3 registreringer av kløftstarr i Signaldalen. Alle er gjort i sørhellinga av Paras (Barras), av Peter Benum i 1936 og 1939, samt H. Smith 1939.

Den 18. august 2012 fant Stein Erik Lunde noen eksemplarer av denne sjeldne arten på Markos (Markusfjellet). På samme tur og område fant også Ivar Heggelund 3 eksemplarer av kløftstarr. Voksestedene lå ca 800 m over havet.

Antakelig blir denne arten lett oversett fordi man i gangfart ikke skiller den fra fjellstarr og rypestarr.


På kartene i Artsdatabanken er det merket 2 prikker på Markos, men dette er nok en feilplassering, siden prikkene på Paras mangler. De er dessuten plassert ca 2 km lengre i sørøstlig retning enn våre funn fra 2012.

I Storfjord er kløftstarr også funnet av Peter Benum på Addjet-Favressvarre og Sallovarre. De siste årene er det funnet mange nye voksesteder i Nordreisa og Kåfjord

Ny lokalitet for huldreblom (Epipogium aphyllum) i Alta

26.09.2012 Stein Erik Lunde & Ivar Heggelund

 

Den 31. juli 2011 var Stein Erik Lunde på molteplukking i Alta. Mens han var opptatt med å fylle spannet ble han helt uventet distrahert ved synet av huldreblom inne i krattet. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være ca 15 stengler med huldreblom blant vier og krekling.

Funnstedet ligger 103 m.o.h, ca 1 km fra Sierravannet og ca 10 km fra Eiby


Denne lokaliteten ser ikke ut til å være kjent fra tidligere.

Dette blir da den syvende (2012) vokseplassen for huldreblom i Alta kommune ut fra kartene i Artsdatabanken

 

Huldreblom er ofte omtalt som en gåtefull plante. Røttene samler næring gjennom sitt samspill med jordsoppene, og planten kan derfor skjule seg i årevis i ett underjordisk stadium. En vakker dag, gjerne i første halvdel av august, kan den så helt uventet synliggjøre seg i all sin prakt. Akkurat slik huldra en sjelden gang dukker opp fra det underjordiske?

 

Fordi planten bare i liten grad bruker sollyset for å vokse, er den bleik og klorofyllfattig og står gjerne litt skyggefullt plassert. Huldreblomen er meget sjelden og de lokalitetene som er kjente blir ofte oppsøkt av fotografer og nyssgjerrige.

 

Nytt funn av olavsskjegg (Asplenium septentrionale) i Nordreisa

2012 24.09. Stein Erik Lunde & Ivar Heggelund

 

Forekomster av olavsskjegg er sjeldne, særlig i nord.

I Troms ligger de fleste (8) voksestedene fra Senja og vestover. I midt- og nordfylke er det tilsammen 3 lokaliteter, Karlsøy, Haukøy (i Skjervøy) og Nordreisa, i følge Engelskjøn & Skifte 1995.

Nordgrensen for arten ligger i Børselv i Finnmark


Den ”klassiske” lokaliteten i Nordreisa ligger i Fahttavarri og ble oppdaget av Yngvar Mejland i 1932. Den er senere ikke gjennfunnet.

 

I 1998 fant Ole Isak Solbakken en stor forekomst i Cearretgaisa i Oksfjord.

I 2012 fant Stein Erik Lunde olavsskjegg i Lundefjellet nær Storslett, slik at det nå er til sammen 3 lokaliteter i dette område.

Svært rik lokalitet for fjellsolblom (Arnica angustifolia) i Muotkeriidi

2008 Ivar Heggelund 9153 Rotsund

 

En sommerdag i 2008 la jeg søndagsturen om det lille fjellpartiet Muotkariidi i Nordreisa. Høgeste punkt er 493 moh så det er en ganske overkommelig ”topptur”. Denne "bergkanten" ligger litt utafor stiene, og Muotkariidi er antakelig ikke nevnt i botanisk sammenheng tidligere. Dette ligger i et artsrikt området og og det er kort avstand til forekomstene av svartkurle, bergjunker, avkovalmue mf.


Jeg ble likevel overrasket da jeg nærmet meg toppen og så store mengder av fjellsolblom og snømure Potentilla nivea. Faktisk var det hundrevis av disse sjeldne plantene på en knusktørr stripe langs nordkanten ned mot dalen. Så tallrike har jeg ikke sett disse artene noe sted tidligere. Fjellsolblom er tidligere funnet på nabofjellene Avku og Balggesoaivi. Der er den imidlertid fåtallig og ikke lett å finne, og må dessuten konkurrere om oppmerksomheten med mange andre interessante arter.

 

 

 

Marisko (Cypripedium calceolus) første funn i Nordreisa

 

2010  Vivi Vikebø 9151 Storslett, Lars Aarøen 9151 Storslett, Stein Erik Lunde 9151 Storslett, Ivar Heggelund 9153 Rotsund

Innledning

Det er tidligere ikke registrert funn av marisko i Nordreisa. De nærmeste forekomstene har vært i Skibotndalen, ca 5 mil lengre sørvest, og Alta, ca 10 mil lengre øst. Videre nordover er arten funnet i Porsanger og Sør Varanger.

Reisadalen har mange sjeldne orkideer, som til eksempel svartkurle og sibirnattfiol, men marisko har glimret med sitt fravær. Det er nesten så en har forventet at den ville bli funnet i Reisadalen siden arten vokser både lengre nord og sør og det skulle være egnede voksesteder for den i området.

Så på overtid, like før 2010 sesongen skal blåses av, kom meldingen: Marisko er bekreftet funnet på Lindovara i Reisadalen, ca 3 km nedenfor (nord for) Sappen.

 

Som ild i tørt gress

Ryktet om marisko startet da Vivi Vikebø nevnte ovenfor Lars Aarøen at hun for ca 6-7 år tilbake ble oppmerksom på noen merkelige, tøffelformede blomster på Lindovara. Vivi var ute og gikk tur med hunden da hun fant flere planter på et lite område. Ved hjelp av en florabok fant hun ut at det måtte dreie seg om arten marisko, men hun tenkte ikke at oppdagelsen var noe å bringe videre.

Da Aarøen som er planteinteresser fikk høre om funnet, ante han straks at dette var årets ”nyfunn” i Reisadalen. Han nevnte dette for sin turmakker Stein Erik Lunde som sporenstreks rykket ut og fant marisko, antakelig på det samme stedet som Vivi Vikebø.

Dette funnet fyller en luke i utbredelsen mellom Skibotn og Alta.

 

Lokaliteten

Den 12. september 2010 ble lokaliteten oppsøkt og det ble funnet ca 60 stengler med opptil 10 cm brede blad. Voksestedet ligger i furu og blandingsskog, ca 150 m.o.h. og ca 1 km fra bilveg, og likner en del på vokseplassene i Skibotn. Sørenden av Lindovara er rekreasjonsområde og en god del trafikkert, mens den delen der marisko vokser ligger litt utafor allfarveg. Området bærer imidlertid sterkt preg av tunge aktiviteter som hogst, tjæremiler og spor etter skogsmaskiner.

 

Hvordan kom marisko til Lindovara?

Arten har formodentlig stått der fra gammelt av, men har bare ikke blitt oppservert av plantekjennere, i likhet med bergjunker Saxifraga paniculata i Lullisfjellet. Det kan også virke som arten er i spredning? i Troms siden mange av lokalitetene her er relativt nyoppdaget, slik som forekomstene i Signaldalen, ved Tromsø og i Brattfjell. Siden prikkartene i "Benum 58" ble trykket er det oppdaget ca 16 nye lokaliteter for arten i Troms.

 

Dersom den nylig er innført er en tenkelig spredningsmåte at den er kommet inn med skogsmaskiner. Disse har adskillige liter med jord liggende i bukplater og belter, og maskinene flyttes over store avstander. Det var neppe maskiner i Lindovara før ca 1998, men senere har det vært maskinell skogsdrift der.

 

Betraktninger

Det er underlig og hyggelig at det fremdeles kan gjøres nyfunn av en så stor og iøynefallende plante som marisko i Reisadalen. Kommunen kan regnes som relativt godt undersøkt botanisk sett. Det er ikke utrolig at det kan dukke opp flere felter med marisko i dette område når det blir nærmere undersøkt. De tørre furuskogen på Lindovara er nok heller ikke første valg når plantekjennere skal ut å lete. Det blir helst til at en går der andre har gjort interessante funn tidligere.

 

Dette funnet kom nesten like uventet som Helge Aarøens funn av bergjunker Saxifraga paniculata i 1989. I årene etter er den stadig funnet på nye steder. Kanskje har den blitt oversett og betraktet som ei lita bergfrue.

I 2009 oppdaget Erik Ljungstrand m.fl. et nytt rikt felt med bergjunker nær den klassiske lokaliteten på Lullis. Oleif Johnsen har funnet småbestander av bergjunker over et vidt område i Rungadalen. Ole Isak Solbakken fant bergjunker på Kvalfjellet 8 km lengre nord.

Kanskje dette mønsteret gjentar seg for marisko også.

Marisko er storvokst og vakker og må regnes som selve dronningen blant orkideene i Nord Norge.

Marisko er oppført i den norske rødlista, og karakteriseres der som nær trua (NT). Marisko er FREDET!

 

Litteratur:

Alm, T. 1992g: Floraen i Finnmark. 4. Marihåndfamilien (Orchidaceae). Polarflokken 16 (1): 89-148.

En usedvanlig tallrik forekomst av huldreblom (Epipogium aphyllum) ved Nedrefoss i Nordreisa

 

Ivar Heggelund 9153 Rotsund

Jon Austerheim fra Tromsø har sendt bilde av den rikeste huldreblom lokaliteten som noen gang er funnet i Nordreisa kommune.

Blant tidligere registreringer av huldreblom i Nordreisa nevnes et par funn ved Nedrefoss. I en artikkel i Polarflokken 30, skrev jeg mot bedre vitende at den ikke er sett ved Nedrefoss siden 1963. Det viste seg å være feil. Den 28. november 2009 fikk jeg en e-meil fra Jon Austerheim i Tromsø med fotografi av en meget stor og flott huldreblomforekomst.

Austerheim skriver at bildet er tatt ved Nedrefoss i begynnelsen av august 1996 og viser over 30 (37)? blomstrende stengler, og at han tror det var flere stengler utafor bildet. Han skriver videre at funnstedet var 5-10 minutters gange oppover lia fra hytta,

retning cirka sørvest.

 

De siste åra er det funnet 2 nye lokaliteter for huldreblom i Nordreisa. I 2006 ble arten funnet ved Storslett og i 2008 ved Saraelv, ca 4 mil lengre opp i dalen. Begge steder ble den funnet av Stein Erik Lunde. Med disse nyfunn kan en vel si at huldreblomen holder stand i Reisadalen.

 

 

 

 

 

Altaihaukeskjegg (Crepis multicaulis)- mer enn 1000 eksemplarer funnet i Sandfjorddalen

2009 Ivar Heggelund 9153 Rotsund

 

 

I 2009 var det naturlig nok altaihaukeskjegg en gjerne ville fotografere. Året før var det nemlig funnet ca 12 eksemplarer av altaihaukeskjegg Crepis multicaulis i Sandfjorddalen på Varangerhalvøya og jeg skulle uansett på noen dagers besøksferie i Vardø. 

 

Den 20 juli 09, dro jeg til Vardø for å møte fire andre entusiaster som ville lete etter Crepis multicaulis. De hadde på forhånd lagt strategien for søket og kl 07 00 den 21. 07. 09 kjørte vi til Sandfjorddalen for å følge høydedragene innover Varangerhalvøya. Vi dumpet nedi Sandfjorddalen ca 25 km fra kysten og prøvde å rekapitulere Ryvarden/ Iversens rute nedover dalen. Vi oppdaget fort en bergvegg med gunstig eksponering, helling og berggrunn og to av oss gikk straks i gang med å lete.

De andre tok en velfortjent mat og hvilepause etter en lang og slitsom marsj.

Det var solskinn og varmt i rasmarka, dalen danna en lun bukt, og horisonten mot sør var ganske lav og det var god avstand til den sure havblesten nede ved kysten.

 

Vi gikk til verket med stor spenning og forventning.

Selv gikk jeg nederst mens min kompis gikk lengre oppe i raset og ute av syne for meg. Etter ca 15 minutter hørte jeg noen rope på meg med beskjeden: ” Jag har funnit Crepis multicaulis”. I det jeg skulle begynne å klatre oppover så jeg at jeg selv sto foran en flekk med 15 flotte eksemplarer av arten. Det var en spesiell følelse å stå foran en art som har vært regnet som utdødd i 67 år. Etter en time kom resten av gjengen til og utgjorde foto- og tellekorps og fant nye flekker med Crepis. Arten sto omtrent sammenhengende over en strekning på nær 300 m og det ble talt opp mer enn tusen eksemplarer.

 

Crepis multicaulis - missed since 1943 -more than 1000 plants found in Sandfjorddalen (Sandfjord Valley)

Leif Ryvarden and Marianne Iversen recorded 10 plants of the missed Crepis multicaulis last year, and so we really want to find and photograph this species this year.

The 20 July 2009, I went to Vardø to meet four other enthusiasts who would look for Crepis multicaulis. They had already a strategy for detection, and 07 00 o’clock the morning after we drove to Sandfjorddalen to follow the highs to the interior Varanger peninsula. We dumped down into Sandfjorddalen about 25 km from the coast and tried to recapitulating Ryvarden / Iversens route down the valley. We quickly discovered a rock wall with favorable exposure, slope, and bedrock and the two of us went immediately started searching.

The other took a well deserved food and rest after a long and tiring march.

It was sunny and warm in the rock wall, the valley formed a sheltered bay, and the horizon to the south was quite low and it was a good distance from the cold ocean wind out the coast.

 

We went to work with great excitement and hope.

I went on the bottom while my buddy went further up in the slide and out of sight for me. After about 15 minutes I heard someone shout at me with the message: "I have found Crepis multicaulis". As I was beginning to climb up I recognized that even I stood in front of a spot with 15 beauties of the species. It was a great moment to stand in front of a species that has been declared extinct in 67 years.

After an hour came the rest of the gang on and counted and photographed and they found new patches of Crepis. The species was almost continuous over a distance of nearly 300 m, and we counted more than a thousand plants.

Nye voksesteder for småjonsokblom (Silene involucrata) i Reisadalen 

2009  Stein Erik Lunde, Lars Aarøen & Ivar Heggelund






De nye voksestedene er sekundære på elvebredd og ør og vil derfor ikke være stabile over tid.

 

Arten

Nellikfamilien Caryophyllaceae

Småjonsokblom, finnmarkjonsokblom Silene involucrata ssp. tenella

Syn: Melandrium furcatum (Raf.) Hadac; Melandrium affine (J. Vahl ex Fr.) J. Vahl

 

Rødlistestatus: Fredet! CR -kritisk truet

 

Svært sjelden, vokser langsmed Alta/ Kautokeino elva (Fi) og Reisaelva (Tr). Primært i rasmark og i sprekker på baserikt berg., sekundært på sand og grus på elveører.

 

De avbildede plantene er fra "nye lokaliter" ved Reisaelva og ble oppdaget av Stein Erik Lunde og Lars Aarøen den 21- og 30. juni 2009. Funnstedene ligger ved Ansamukka og dette er lengre ned langs elva enn tidligere funn. I ei 1 meters rute var det to tuer med S. involucrata, men ingen andre planter. På øra vokste det blant annet fjellsmelle, setermjelt, smalsyre, dvergsnelle, fjellarve, Luzula sp. og Salix sp. Den 30 juni ble arten også funnet på ei elveør på vestsida av elva og ca 700m lengre ned.

 

Tidligere funn:

1968: Ved Reisaelva er planten ikke sett sida 20. juli, 1968. Den ble da funnet ca. 25 km lengre oppi dalen, i Njallawzi. (Leg. & det.: Magne Elvestad, Confirm.: Arto Kurtto 1993).

1961: Olav Gjerdevoll fant småjonsokblom mellom Mollisfossen og Reisaelva.

1933: Yngvar Mejland fant planten på ei elveør ved Nedrefossen.

1906: Funnet ved Nedrefossen.

Høgde: 5 - 20 cm

 

Dato: 21.06. 2009

Voksested: Troms, Nordreisa, Reisadalen, Ansamukka

Høgde o. h: Ca 100 m

"Pilteristarret" -  Carex stylosa ??.

2008 Ivar Heggelund






I Pilteri i Nordreisa ble det den 16. august 2008 oppdaget et "ubestemmelig" starr som opptrådte ganske tallrikt over ei strekning på 5 km. I bestemmelsesnøkkelen faller det greit på plass som griffelstarr Carex stylosa. I årene etterpå har de fleste av voksestedene blitt oppsøkt og starret gjenfunnet i et antall fra 50 til 200. Mesteparten av Pilteridalen har ennå ikke rukket å blitt undersøkt på grunn av det store arealet.

 

Griffelstarr i Europa har vært et omstridt tema helt fra 1943 da Yngvar Mejlands funn i 1934 ble gjort kjent. Vi har derfor lokalt benevnt det nye funnet som "pilteristarret". Uansett er en forekomst med så stort antall over så stort areal interessant.

 

Det er 3 mulige forklaring på hva denne planten er:

1. Det er krysningen svartstarr Carex atrata x fjellstarr Carex norvegica som har formert seg (vegetativt?), over hele   området.

2. Det er den omstridte Carex stylosa som ble fjernet fra norske florabøker for mange tiår siden.

3. Det er en ny art

    Alle disse alternativene er oppsiktvekkende.

 

Nytt besøk

Søndag 24.08.08 ble lokaliteten oppsøkt for 3. gang. I tillegg til Ivar, var også Stein Erik og Lars med. Hele gressenga rundt det første funnstedet ble undersøkt. Enga er ca 120 m bred og begrenses på begge sider av felter med lyngmark.

Starren er vanskelig å få øye på siden den vokser i ei eng som domineres av sølvbunke, Deschampsia cespitosa. Det er nå til sammen sett 114 blomstrende planter. Disse er fordelt som følger: 2 store tuer med henholdsvis 17- og 14 blomstrende strå, resten var tuer med 1 eller noen få blomstrende strå. Planten var ellers ganske jevnt fordelt ut over hele feltet som måler ca 120- x 120m. Det vil si at det er ca 15 m i gjennomsnittlig avstand mellom plantene. På den østre sida av enga er det et ca 200m bredt lyngbelte før det kommer ei ny gresseng. Det ble tatt en rask undersøkelse her og etter noen minutters leting ble det funnet 1 eksemplar. Det ble ikke tid til mer leiting. På hjemturen fant vi 2 eksemplarer på ei ny gresseng 166 m fra den første. Avstanden mellom ytterpunktene i bestanden blir da ca 450m. Lia er flere kilometer lang så potensialet er stort.

 

Nye lokaliteter for ”pilteristarret” er funnet!

Den 30. august 08 ble det, tross dårlig vær, gjort et nytt søk etter ”pilteristarret” på gressenger i Pilteridalen. GPS’en var satt på ”gå til”( lokaliteten 1) og viste 2,5 km igjen. Jeg fulgte dalen innover i ca 400 m høgde. Etter en stund kom jeg på de første pilteristarrene på ei gresstripe 2,08 km fra lokaliteten 1. Det var 8 strå, hvorav 4 i ei tue.

 

Etter noen hundre meter måtte jeg snu på grunn av regnvær og gikk tilbake på ca 300 m koten. Jeg fant da 4 strå til. GPS’en viste da 2,07 km igjen. Deretter ble det hjemtur i vind og regn. På en senere tur fant jeg også starret nederst i dalen ovenfor fossene nesten 5 km fra de første

 

Det kan nå se ut som dette starret står langs store deler av dalsida. Antallet blomstrende strå er fra 50 til 200 årlig

 

Fertilt?

Alle fruktgjømmer har ei nøtt, men nøtta er lita, dog er det funnet 2 nøtter ( av ca 10 undersøkte) av ”normal” størrelse. Det kan virke som denne planten er fertil siden den er spredt over så stort område med så mange eksemplarer. I felten virket kanskje aksene sterile ved å klemme på dem, det galt for så vidt også for C. atrata, men her har vi manglende erfaring og kan ikke utale oss med sikkerhet. Det kan godt ha vært frostnetter her, eller den kalde sommeren kan ha ødelagt fertiliteten. Derimot var det ingen tvil om at C. norvegica var fertil på denne enga da fruktene spratt rundt når en klemte på dem.

 

Morfologi

Pilteristarret har 3 arr, skaftede aks, ruglete (papilløse?) fruktgjømmer og toppakset er et rent hannaks. Med andre ord passer det bra inn i nøkkelen til Carex stylosa.

Variasjonene innen disse starrene i Pilteri består først og fremst i lengden på skaftet hos det nederste hunakset ( ca 1 – 3,5 cm) samt lengden på støttebladet som varierer fra litt under hanaksets høyde, til 1,5 cm over.

2 planter hadde 3 hunaks. Flere hadde 1 hunaks. Høyden på strået var i de langt fleste tilfellene rundt 30 cm.

 

(Andre) hybrider?

Det ble funnet 3 starr som så ut som C. atrata, 2- kjønnet toppaks, og flere hunaks på samme nivå, men de hadde små lyst-brune aks, av samme størrelse som hos ”pilteristarret”. 2 av disse plantene ble funnet lengre ned i dalen underveis på oppstigningen.

 

Andre starr på enga

Svartstarr, fjellstarr, slirestarr, stolpestarr, gulstarr, tuestarr, bleikstarr og hårstarr. I samme område, men på lyngfeltene og ved kildene, var det i tillegg stivstarr, bergstarr, smalstarr, tranestarr, nordlandsstarr og flaskestarr.

 

 

 

 



Nye lokaliteter for dvergtettegras (Pinguicula villosa) funnet i Nordreisa.

2008 Stein  Erik Lunde, Storslett,  Ivar Heggelund, Rotsund

 

Fra tidligere var dvergtettegras bare kjent fra 3 voksesteder i kommunen. Sommeren 2008 ble det oppdaget store mengder av arten over et flere kilometer stort område i Reisadalen. Funnstedene ligger mellom 350- 450 meter over havet mellom Buntadalen og Caravarri

 

Dvergtettegras er ganske sjelden i T&F og vanskelig å oppdaga dersom den ikke har blomst eller kapsel.

Vokser på tuer av rusttorvmose.

 

I Norge vokser 3 arter tettegras, vanlig tettegras, fjelltettegras og dvergtettegras. Det siste er veldig sjeldent.

Tettegras har vært brukt til å bleike og farge hår. Bladene kan også legges i vann som så brukes til hårvask for å beskytte mot lus, og for å fremme hårveksten! Det viktigste bruksområdet har likevel vært innen melkeproduksjon. Før pasteuriseringa og kjøleteknikken gjorde det mulig å forlenge holdbarheta på melk, var det bare syrnet melk som kunne lagres over lengre tid. 10-15 rosetter av tettegras ble lagt i ei bøtte og spennevarm melk ble hellet over. Etter et par døgn er det blitt en frisk og litt seig surmelk. En teskje av denne tettekulturen kunne så smitte nye bøtter med melk for syrning. Tettegras kan også brukes i stedet for osteløype til framstilling av ost. Ett annet navn på tettegras er ”melkekors

 

 

 

 


Ny lokalitet for kvitveis i Rotsundelv, Nordreisa.

2007  Ivar Heggelund

 

Kvitveis Anemone nemorosa vokser hist og her nord til Vadsø i Finnmark. Arten er mest trulig innført i de to nordligste fylkene, men mange steder har den "rømt" ut av bebyggelsen.

 

Den 28 mai 2007 kom jeg uventa på en ca 1,5 m2 stor bestand av kvitveis nær bredden av Rotsundelva. Lokaliteten er kjent fra ca 10 år tilbake, (Gunn Mathisen pers. medd), men var da en liten flekk, kanskje bare ei rot. Den ligger ca 100 m fra nærmeste bolighus. Nærmeste kjente voksesteder for arten er Skjervøy og Storslett (Loppevoll)



Huldreblomen ved Storslett dukket opp igjen i 2007,

frisk og fin og på samme sted hvor den ble funnet i 2006

2007 Stein Erik Lunde & Ivar Heggelund

 

Takket være den gode tilgjengeligheten blir det lett å overvåke denne lokaliteten i årene framover.

 

Den 4 august 2006 ble huldreblom Epipogium aphyllum funnet ved Storslett i Nordreisa etter ikke å ha vist seg i kommunen siden 1980. I alle fall var det først denne dagen den ble oppservert av Stein Erik Lunde. Dette er det 5. funnet i Nordreisa gjennom tidene. I nord Troms har huldreblom de senere årene bare vært å finne på en relativt stabil lokalitet i Skibotn. Der blomstret den imidlertid ikke i 2006. I landet som helhet finnes det i dag neppe mer enn ca 100 kjente lokaliteter?

 

Planten er klorofyllfattig og lever saprofytisk i symbiose med sopper. Huldreblom er ofte betegnet som en gåtefull plante, idet den kan hvile i årevis i sitt underjordiske stadium, for så helt uventet å synliggjøre seg i all sin prakt. Ikke ulikt huldra?

 

A new record of Epipogium aphyllum was made in 2006 near to Storslett in Nordreisa, NE Troms. The species is rare in Troms, but now it has been found at five stations in Nordreisa. Most of the localities is rather out-of-the-way, but the new station is easy reachable.

 

Litteratur:

Heggelund I. 2007: Nytt funn av huldreblom (Epipogium aphyllum )i Nordreisa (Troms): Polarflokken 30 (2) Tromsø

 

 

 

 

 


Litt om marinøkler

Ivar Heggelund 1999

 

Selv om marinøkkel Botrychium lunaria er ganske vanlig, er den likevel lett å overse. Den står oftest godt kamuflert nede i graset, og den spiller en underordnet rolle i det plantesamfunnet den vokser i. Har den først fanget blikket står den likevel formmessig i kontrast til omgivelsene, og man fornemmer noe trollsk i de stive, mystiske konturene. Navnet har den fått fordi bladplata minner om en type nøkkel som tidligere har vært i bruk over hele Europa. Litt mer sjelden enn vanlig marinøkkel er fjellmarinøkkel Botrychium boreale.

 


Marinøkkel foretrekker sandholdige enger og bakker med smått gras. Den trives godt på kulturbeite og i veigrøfter. I fjellet kan man også finne den i mosen på steiner og berghyller.

 

Marinøklene formerer seg med sporer, men også vegetativt fra yngleknopper på røttene. I det underjordisk stadiet utvikler den seg langsomt og kan leve skjult i årevis i symbiose med sopper.

 

Funn av høstmarinøkkel Botrychium multifidum og handmarinøkkel Botrychium lanceolatum kan få pulsen til å stige hos den mest kresne botaniker. Høstmarinøkkel må regnes som den mest celebre og vakreste av de fire marinøkkelartene en kan finne på våre kanter. Arten har oftest to vintergrønne dobbelt finnete bladplater. Høstmarinøkkel er svært sjelden og fåtallig på voksestedet.

 

Litteratur:

Alm, T., Sommersel, G.- A. & Øiesvold, S. 1993: Handmarinøkkel Botrychium lanceolatum på Sørøya i Finnmark - ny nordgrense. Polarflokken 17 (3) Tromsø

Elvestad M. og Heggelund I. 1996, Litt om marinøkler i Nordreisa og ellers. Polarflokken 20 (1) Tromsø

Oversikt over artikler i "NEWS"

 

NEWS

Funn av Bleikrublom Draba oxycarpa nord for Goddejávri i Kåfjord - Dvergarve Arenaria humifusa gjenfunnet i Kåfjord (Gáivuotna) - Sjelden Orkide- hybrid funnet i Nordreisa for andre gang - Litt nytt om floraen i Kvænangen kommune - Botrychium nordicum funnet i Nordreisa ? - Lindovara, et nyoppdaget blomsterfjell, 2- Undersøkelser i vann og pytter, 3-huldreblom funnet i Rotsund, 4- Mellomblærerot, ny i Troms fylke, 5- Ny sibirnattfiol-lokalitet funnet i Nordreisa, 6- Første nattfiol funnet i Nordreisa kommune.

 

NEWS 2

Spåkenesøra naturreservat, 2- Fuglekikkerbua, 3- En vakker orkidehybrid, grønnkurle x skogmarihand

 

NEWS 3

Er Mejlands griffelstarr lokalitet endelig gjenfunnet, Kløftstarr funnet i Signaldalen, 2- Ny huldreblom forekomst i Alta, 3- Nytt funn av olavsskjegg i Nordreisa, 4- Ny rik fjellsolblom forekomst, 5- Marisko, første funn i Nordreisa, 6- Rikt huldreblom- sted ved Nedrefoss, 7- Altaihaukeskjegg- mer enn 1000 eksemplarer, 8- Nytt voksested for småjonsokblom, 9- Pilteristarret, Carex stylosa?, 10- Dvergtettegras, store forekomster, 11- Ny lokalitet for kvitveis i Rotsund, Huldreblom nær Storslett, 12- Litt om marinøkler

 

NEWS 4

Ráisduottarháldi Landskapsvernområde

 

NEWS 5

Floraen i Reisa Nasjonalpark, Litt om floraen i Kvænangen